Blue Pearl, Emerald Pearl og Labrador Antique – 3 berømte granittsorter fra Norge

Blue Pearl, Emerald Pearl og Labrador Antique – 3 berømte granittsorter fra Norge

Mens det fremfor alt er søreuropeiske land som Italia, Tyrkia og Hellas som er kjent for sin marmorproduksjon, bør vi for granittens del heller snakke om Norden og særlig Norge.

Som eksportør av granitt, basalt og sandstein kom Norge i 2015 på tredje plass etter India og Brasil, foran både Kina og Sør-Afrika, og i 2019 steg Norge som granitteksportør helt opp til 2. plass med en markedsandel på ca 10% (India 44%).

Hordaland

Norge har høyere seismisk aktivitet enn de andre skandinaviske landene, og kystområdene har mer jordskjelv. I Sør-Norge finnes det en bruddsone der granittmassiver fra vest og øst møttes og friksjonen mellom dem førte til vesentlige forkastninger. Karbon-14-datering viser at det viktigste granittbeltet i Sør-Norge er omkring 900 millioner år gammelt (Neumann, 1960) og er dannet i siste fase av førkambrisk orogenetisk tid. Samtidig består Kongsberg-Bamble-formen mot nordøst av mer finkornede lag, primært dannet gjennom omkrystallisering. Med hensyn til mineralsammensetning er steinmassivene dannet ved blanding svært ulike og kan med hensyn til både utseende og egenskaper variere, også på steder som i dag ligger nær ved hverandre. Generelt sett kan vi likevel si at granitten i Midt- og Nord-Norge (f.eks. lysegrå stein fra Støren) har et utseende som minner mer om de jevne og finkornede granittsortene i Sverige (Bohus Grey) og Finland (Balmoral Red).

Det eldste steinbruddområdet

Som det historisk mest viktige og kjente området for bryting av stein nevnes først og fremst kystområdet i Vest-Norge. I tidligere Hordaland fylke regnes Hespriholmen som Norges eldste steinbrudd, i bruk allerede i steinalderen. Blant steinbrudd som var i bruk i middelalderen kjenner vi til Lyklingfjorden (Bømlo), Bergholmen (Reksteren), Vargavågen og Lysekloster (Os), Kvernes og Ådland (Samnanger), Sævråsvåg (Lindås), Arsvågen (Fusa) og mange andre i området mellom Bergen og Stavanger og på øyene i Rogaland.
Den gangen ble først og fremst de «mykere» steinsortene verdsatt, i og med at de var lettere å bearbeide, slik som kleberstein (steatitt) som ble brukt både til statuer og til å framstille former til smykkestøping med tinn og edle metaller.

Man kjente også til lokal marmor (Sunnhordland), men den ble primært brukt i oppmalt form til framstilling av kalkmørtel. Den eldste kjente kalkovnen lå i Røyksund (Bømlo) og er fra begynnelsen av 1200-tallet. Husene ble den gangen hovedsaklig bygd av tre, mens blokker av kleberstein sammenføyd med mørtel først og fremst ble brukt i sakrale bygg. Sterkere mineraler og steinslag som gneis og granitt begynte man å bryte og bruke i bygg først relativt sent, først på slutten av 1800-tallet, og skikkelig fart på granittproduksjonen ble det på 1980-tallet.

Hove kirke (Vikøyri) – en av de eldste steinkirkene

Den såkalte “The Great Friction of Breccia” (ordet breccia kommer fra italiensk for å knuse) strekker seg fra Kristiansand til Porsgrunn. Breccia blir brukt som navn på mineraler der kornete eller kantete stykker av et annet steinslag eller mineral er sementert og har blandet seg med et annet materiale som består av mer finkornet steinslag.
I sin undersøkelse kalte Bugge dette beltet for Birkeland-granitt, senere har Barth ment det er rettere å gi området navn etter Herefoss, Oftedahl bruker navnet Fevik-granitt. Uansett navn er alle geologer enige om at området fra Farsund til Oslo er et verdifullt område for mineralforskere, interessant formet av naturkreftene gjennom millioner av år. Så vakkert formet er det at i dag er den norske blå granitten verdensberømt og regnet som den aller dyreste granittsorten, elsket både i Europa og USA. Det er en spesiell og særpreget stein som er i bruk overalt, fra skihus i Voss til skyskrapere i Dubai.

Nær Porsgrunn i Øst-Norge ligger også en av Norges mest kjente steinbruddsområder, Larvik-området, som gir opphav til to av de mest kjente blågrå granittslagene Blue Pearl og Emerald Pearl.

Den største delen av mineralene har en regelmessig krystallstruktur og en fast kjemisk sammensetning. Bergartenes sammensetning fastsettes også av materialets fysiske egenskaper som hardhet, tetthet, sprekkdannelser og farge. Noen steiner har en lagdelt tekstur og består av tynne flate blad. Lyset som speiles mellom disse lagene gir materialet en fargeendrende glans, og dette blir omtalt som labradoresens (begrepet er skapt og popularisert av Ove Balthasar Bøggild).

Blue Pearl

(Granitten) Blue Pearl (Lundhs Blue) er en larvikitt med krystaller av feltspat som gjør at en polert overflate får en karakteristisk sølvaktig gråblå glans. Avhengig av synsvinkel og belysning kan steinoverflaten framstå både asfaltgrå og is-aktig lyseblå.
Sammenlignet med annen populær grå stein (den indiske granitten Steel Grey) er overflaten mer levende og gnistrende.

Blue Pearl

Emerald Pearl

Emerald Pearl er sammenlignet med Blue Pearl rikere på nyanser, grønnblå, stedvis nesten mørkegrå eller svart (monsonitt). Også de dekorative krystallene i steinen har et rikere fargespekter, med et unikt fargespill i sollys – på mørk bakgrunn lyser i tillegg til sølvaktige og blå flekker også smaragdgrønne, lilla og til og med bronseaktige toner.

Emerald Pearl

Labrador Antique

Labrador Antique er en mørkebrun labradoritt med svarte, nøttebrune og beige flekker, dekorert med safirblå, lilla og rubinrøde krystaller. Det temmelig tette mønsteret er ikke bare vakkert, men også praktisk, fordi fingeravtrykk og flekker ikke synes like godt som på en ensfarget steinflate.

Labrador Antique

Se på materialutvalget og regn ut hva ditt drømmekjøkken koster!