Spor av verdens skapelse i benkeplaten på ditt kjøkken

Spor av verdens skapelse i benkeplaten på ditt kjøkken

I begynnelsen var en stor tomhet. På den ene siden var Kulden og på den andre siden Varmen. Mellom dem lå det evige tomrommet Ginnungagap. Verdensrommet. Det enorme og endeløse tomme rommet.

Slik, rimelig godt i tråd med moderne vitenskap, skildrer vikingtidens «Snorre-Edda» verdens tilblivelse. Så støtte Ild og Is sammen, og i dette sammenstøtet ble verden skapt. Motsetninger møttes – og dette var det Store Smellet du lærer om på skolen i dag.

Videre blir de gamle vikingenes beretning underligere. Eposet forteller om urkua Adhumbla som oppstod ut av intet og begynte å slikke salt av rimsteiner. Ut av steinen var det også kua slikket fram Yme, som gav opphav til hele verden. Fra armhulene til Yme var det de første menneskelignende skapningene kom – og derfra kom også de første gudene: hovedguden Odin og hans brødre Vilje og Ve. Videre blir det enda mer interessant: nemlig drepte Odin sammen med brødrene sine urkjempen og formet ham til verden. Kroppen ble det som jorden er bygd av, beina hans ble til fjell, øynene ble stjerner på himmelen, hjernen ble skyer og blodet ble sjøer og hav.

Odin og brødrene hans vandret på den nyskapte jorden og oppdaget to trestammer på en strand. Den en av dem formet disse til de første menneskene, Ask og Embla (som står for tresortene ask og lønn), den andre gav dem sjel og den tredje forstand. Men fra før av var jorden og dermed også fjell og berg skapt – av Ymes bein.

Ein slik poetisk forklaring på verdens skapelse kan vi på den ene siden selvsagt se som et eventyr. På den andre siden kan vi se hvordan folk fortolket og forklarte det de ikke helt forstod. Vi kan for eksempel bare se på kurvene og flekkene, arrene og sporene i en kjøkkenbenkeplate med sitt intense mønster. Selvsagt kan vi forklare disse sporene med naturlige årsaker, som tektoniske bevegelser i kontinentalplatene, som presset fjell og hele kontinenter sammen eller fra hverandre. Men tar vi en mer spirituell tilnærming kan vi si at mønstrene ble formet av guder. Og dermed bærer også steinen på kjøkkenet eller badet et helt eventyr i seg. Her ligger de gamle gudenes kamper, fødsler, forelskelser og kriger lagret, en hel verdens tilblivelse.

Derfor blir ingen plater av naturstein identiske med plater av samme stein. Et ensartet mønster finnes bare i kunststein som er menneskeskapt, med kontrollerte teknikker og materialer. Steinen er ikke symmetrisk, eventyrene og sagaene er ikke kjedelige og like. Vi kan snarere tenke på hver bordplate som spesiell og unik, slik gudene engang skapte dem.

Jura Grey

Odins mest berømte sønn er Tor. Han har på seg styrkebeltet Megingjord og hammeren Mjølner i hånden – som alltid vender tilbake til ham når han kaster den. En av Tors viktigste oppgaver var å knuse fiender. Det fantes selvsagt snøkjemper, iskjemper og andre slags kjemper, men de viktigste var bergkjempene. Dem kjempet Tor ned i hopetall, og poetisk kan vi jo tenke at hammerslagene hans ligger lagret i steinen.

Som bringer oss tilbake til begynnelsen: alle kurvene og årene, boblene, forsteiningene, arrene (de gjengrodde mikrosprekkene) som du kan se i en steinplate har ikke bare blitt til av seg selv. Skal vi tro den norrøne mytologien er det kampen mellom bergkjempene og Odins sønn Tor som lyser mot oss. Eller fortellingen om Odin selv og verdens skapelse.

Odin og Tor er nok ikke guder, men menneskenes forestillinger om naturkreftene. Men en ting kan vi likevel være sikre på: de ujevne linjene i steinplaten, flekkene og feltene, kurvene og årene er ikke feil i symmetrien. De er krefter som er mektigere enn mennesket. Slike spor må ikke alltid gjemmes eller dekkes til med voks, slik noen steinbearbeidere gjør. Noen ganger er det nettopp det uregelmessige i mønsteret som får fram steinens karakter og egenart. Tors hammerslag, Odins spydstikk, sporene av verdens skapelse for alltid lagret i steinen – som et slående vakkert kunstverk.